«Kan jeg få to ord?» Livsviktig samsnakk om lindrende behandling

Samarbeid mellom helsepersonell om lindrende behandling, både innad i kommunen og med sykehuset, fungerer best når man snakker sammen. Og når samsnakken ikke fungerer, kan det få konsekvenser. Plutselig står man der, som sykepleier på seinvakt, eller som legevaktslege, og tar imot en terminalt syk pasient uten at kolleger har tatt en telefon, sendt en epikrise eller lagt en palliativ plan. Dette var de vanskeligste situasjonene for deltakerne fra nord-norske distriktskommuner i en stor intervju- og fokusgruppestudie, med Bente Ervik og May-Lill Johansen som forskere.

Fagfolk fra kommuner der allmennleger, kreftsykepleier, hjemmetjenesten, fysioterapeuter og ergoterapeut var samlokalisert, fremhevet fordelene dette hadde for det daglige samarbeidet. Det å ha kontor så nært at man kunne banke på hos hverandre og få «to ord» om felles pasienter, gjorde at man var oppdatert og problemer kunne løses  fortløpende. Samsnakk med sykehuset var også viktig. Allmennlegene, som kjente pasienten best, kunne finne felles løsninger når de snakket sammen med sykehuslegene, som spesialister i pasientens sykdom. Når pasienter med særlig komplekse sykdomsbilder skulle skrives ut, ønsket allmennlegene seg gjerne en telefon eller et møte med sykehuset, i tillegg til en grundig epikrise raskest mulig.

Her er artikkelen: https://doi.org/10.1186/s12913-022-07713-z

Foto: Ragnhild Krogvig Karlsen/NAPHA