Tidligere kreftpasienter holder de fleste bekymringer for seg selv, for å beskytte sine nærmeste og opprettholde et «vanlig hverdagsliv»

I denne artikkelen, som Ph.D.-student Tone Seppola-Edvardsen ved AFE er førsteforfatter på, tar vi for oss de dilemmaer tidligere kreftpasienter møter når de velger hva de skal dele med relevante andre og hva de skal holde for seg selv. Vi foreslår å se håndteringen av eksistensiell usikkerhet som en iboende sosial prosess og del av hverdagens forvaltning av sosiale relasjoner.

Vi bygger på data fra gjentatte intervjuer med åtte tidligere kreftpasienter i en nord-norsk by, utført mellom januar 2014 og januar 2015. Gjennom våre spørsmål rundt hvem som var involvert i deltakernes tolking av kroppslige fornemmelser og deres valg av helseveier, fant vi ut at deltakerne holdt det meste av sin usikkerhet for seg selv. Deres hovedargument var at de ikke ønsket å bekymre andre unødvendig. På den andre siden snakket deltakerne også om relevante andres behov for, og forventninger om å få bli informert og involvert, og man ønsket også selv å kunne dele bekymringer med noen. Disse hensynene og behovene ble balansert innenfor ønsket om å opprettholde et mest mulig «normalt hverdagsliv».

Til artikkelen